Posten legges ned, og den kommer ikke til å reise seg igjen, ifølge de som bestemmer hva pengene våre skal brukes til

Postkassen var en gang portalen til det virkelige liv. Det var her hverdagsdramaene utspilte seg, vakkert orkestrert av Posten.

I dag blir de fargerike postkassene skrudd ned og glemt til evig tid

Posten som regional kulturbærer døde ikke brått over natten, men sildret stille ut i sanden, kvalt av Digipost, eFaktura og pakkeautomater som krever QR-koder i stedet for et lunt "god dag".

Men, noen av oss husker fortsatt glansdagene, den gangen det å "hente posten" var et daglig ritual forbundet med spenning.

Bunker med glanset reklame for billig såpe, ost og kjøttdeig, ispedd brune vinduskonvolutter fra inkassobyråer og kraftselskaper.

Men det var våre regninger. Det var håndfaste bevis på at vi var en del av det økonomiske kretsløpet. Å fysisk bære bunken med papir inn på kjøkkenbenken, sortere ut det verste og kaste resten i papirinnsamlingen, ga hverdagen en følelse av å være med og bli sett.

Postbudet, som før kjente hver bikkje og sving i nabolaget, kommer aldri mer tilbake. Nå stoppes reklamen av spamfiltre, og regningene trekkes lydløst via AvtaleGiro før vi i det hele tatt rekker å grue oss til å betale dem.

Men, vi er selv skyldige fordi vi blindt gjorde det vi ble bedt om. Effektivitet og reduserte kostnader hørtes forlokkende ut, men hvor effektivt er det egentlig å kjøre rundt i landsdelen å levere julekortene selv, med dieselpriser som skammelig sprer beina for 30 kroner literen.

Tagger