Fra arbeiderklasse til borgerskap, og hvordan akkord fungerer

Jernbane har helt siden antikken blitt brukt som transportmiddel, særlig i forbindelse med byggeplasser og gruvedrift hvor man skal frakte tung last mellom faste punkter. Både skinner og hjulsett var på den tiden laget av tre, og derfor ofte upålitelige.

Vognene ble trukket av hester eller andre store trekkdyr, som ofte heller ikke var særlig pålitelige. På 1600-tallet begynte man å kle treskinnene med jern for å få mer holdbare spor og mindre friksjon, og begrepet jernbane ble født.

Jernbanen slik vi kjenner den i dag, altså som et transportmiddel for mennesker og gods over store avstander, oppsto først etter at man fikk damplokomotiv i slutten av 1820-årene.

Den første lokomotivjernbanen i Norge var Hovedbanen som gikk mellom Christiania og Eidsvoll, som ble påbegynt i 1851 og stod ferdig bare tre år senere. Siden jernbanen tjente landet godt, som man sa på den tiden, var det noen som fikk flertall for å gjøre mer av det som fungerte, og kjørte på. Da de endelig, etter 30 år, tok en pause, stod Grundsetbanen, Kongsvingerbanen, Størenbanen og Smaalensbanen, som i dag heter Østfoldbanen, ferdige, og klare til bruk.

Den svært så hurtige jernbaneutbyggingen krediteres ofte investorer, politikere, ingeniører og bankierer, men sannheten er at det ikke ville gått uten erfarne, og fryktløse svilleløpere.

To stykk jernbaneskinner i massivt jern ligger parallelt ved siden av hverandre med en avstand på 1435 mm, og passer akkurat til avstanden mellom venstre og høyre hjulsett på lokomotivet, eller tåget, som vi sier i dag. Det er dette jernbanefolk kaller sporvidde.

Avstanden er altså 1435 mm, ikke 1420, eller 1450. Da faller hjulene av skinnene, og toget sporer av, og det er en situasjon man prøver å unngå.

For å tvinge sporvidden til akkurat 1435 mm, monteres begge skinnene til en stor, tykk trebjelke som ligger på tvers på bakken under skinnene. Dette gjentas for hver 60 cm, helt til endeholdeplassen. Disse store, tykke trebjelkene kalles sviller, og er ikke bare viktige for jernbanen. De er også helt nødvendige for svilleløpere.

Annonse

Fra anleggsarbeid til idrett - En klassereise

Saken fortsetter under bildet...

Utbedring av Hovedbanen i 1867 med regulering av Rise-elven for å sløyfe to broer. En ytterlig presset akkord gjorde svilleløping til en nødvendighet.

Ingen vet helt hvordan det begynte, men allerede under byggingen av Hovedbanen kunne man observere at arbeidere ofte gikk i skinnesporet, eller på svillegangen, som de kalte det, mens de arbeidet seg framover mot Eidsvoll.

Underlaget der sporet skulle gå ble jevnet ut tilnærmet flatt. Koller ble sprengt og høvlet ned, og stein og jordmassen fylt inn i søkk og skar. Områdene på hver sin side av sporet, derimot, fikk fortsette å være som det var, kupert og ofte vanskelig å bevege seg i. Dette, i tillegg til de nye akkordreglene* for skinnegangarbeid gjeldende fra 1852, gjorde at det ble vanligere å se arbeidere løpe opp og ned svillegangen for å få opp akkorden.

Idag er svilleløping en idrett, eller sport, om du vil, men med opphav fra det virkelige liv, på samme måte som spydkast, vanngrav, slegge og fotball. Kjente navn som Rolf «Tåka» Myrmo og Søren «Jointen» Grimstad preget sportens tidligere dager med henholdsvis sølv og 12-plass i OL i Amsterdam i 1928. Tåka letta og tok, som vi husker, med seg sølvet hjem. Jointen derimot, selv om han var rask, sporet av og mistet verdifull tid, men det er historie.

En lokal sponviking har i moderne tid dominert idretten i Norge, og bidratt til å bygge opp et solid svilleløpermiljø med sete i Sponvika. Han har ikke bare vunnet det meste som kan vinnes, men også mye som ikke kan vinnes, annet enn kjærligheten til idretten han elsker mer enn noe annet. De fleste kjenner han som Pekka Svilleløper.


* Akkord er en avtale om utføring av et bestemt arbeid for en bestemt sum. Det er i prinsippet uten betydning for betalingen hvor lang tid som brukes på utførelsen av arbeidet, men arbeiderne er ofte i akkord sikret en bestemt minimums-timelønn. Det den enkelte arbeider (eller akkordlaget) tjener utover vanlig timelønn, kalles akkordoverskudd.

Tagger